Den redigerte avisa har hatt bredden som sin styrke. Nå stiller leserne større krav til dybde. Det gjør at mediene må gjøre tydeligere prioriteringer.
Hva skal vi velge bort, er et vanlig spørsmål i norske redaksjoner. En årsak kan være at det er færre hoder rundt møtebordet. En annen forklaring er at informasjon flyter mye fortere, det er flere mulige saker å velge i. En tredje mulig årsak er at en solid dekning krever mer ressurser enn tidligere. Der man før sendte en journalist, kan det nå være nødvendig med flere som jobber i team. Tekst, bilder, video og grafikk skal presenteres på papir, nett, mobil og brett. Det gjør at den gode journalistikken når flere mennesker enn noen gang. Men det gjør også at redaksjonene hver eneste dag må gjøre klare valg.
For meg handler det mer om hva vi velger. For små redaksjoner kan dette være krevende. Forventningene til lokalavisa er at det skal være litt av alt. Med jevne mellomrom ringer det politikere, idrettsinteresserte eller kulturfolk som mente at det de holder på med, fikk mer spalteplass før. I noen tilfeller er det kanskje riktig også. Utfordringen er at deler av den nyhetsformidlingen redaksjonene tidligere gjorde, utfordres av nye medier. Samtidig øker folks forventninger til hva en profesjonell aktør skal tilby. Vedtak i den spennende saken fra kommunestyret må formidles umiddelbart. Folk vil ikke vente til mandag for å lese helgas sportsresultater. Man må løpende vurdere når og hvordan man publiserer. Og de valgene man gjør får konsekvenser. Dekkes en sak i dybden, velges en annen bort.
Norske lokalmedier må ikke snakke ned seg selv. Stolthet for produktet er viktig. Og skal man være stolt må man føle mestring og trygghet. For vel ti år siden lagde man sketsjer om den nye journalisthverdagen der multimediale reportere vekslet mellom rollene så hyppig at det til slutt gikk i surr. Enkelte saker lar seg nok fortsatt løse aleine. Mange journalister mestrer forskjellige verktøy og sjangre. Tryggheten tror jeg imidlertid at man må utvikle sammen. Det betyr tettere reportasjeledelse, mer arbeid i team og mer dialog før og under arbeidsprosessen. Det skjer mye spennende på dette området i norske lokalmedier. Små redaksjoner som klarer å formidle sitt budskap raskt ut til mange gjennom livesendinger på nettet og for eksempel mer analyserende artikler på papir. Lokalavisene må ikke si at disse verktøyene tilhører de store mediene. Det er framtida vår. Og det gir store muligheter til å utvikle journalistikken.
I arbeidet med å utvikle journalistikken tror jeg det er viktig at man setter seg både kvalitative og kvantitative målsettinger. Nettpublisering gir nye analysemuligheter. Det er spennende å se hvilke saker som blir lest. Men det er også spennende å se hvor lenge en sak blir lest, hvor godt den blir likt og hvor ofte den blir delt. Lokalavisene har sine viktigste kilder i sitt eget område. De nære historiene blir lest. Samtidig må man se lokalområdets plass i en større sammenheng. Hvordan kan man bruke en rikssak som inngangsport til en god lokal historie? Finnes det kilder i vårt område som kan bidra til at en internasjonal problemstilling blir interessant, relevant og nær for våre lesere? Vi har prøvd, og fått gode tilbakemeldinger. Kanskje bør disse sakene ha en større plass i de daglige og ukentlige redaksjonsmøtene?
Hva man velger bort blir en konsekvens av hva man velger. Redaktørene kan selvsagt gjøre valg ut fra tradisjonelle grenser, som for eksempel geografisk spredning. Eller faste spalter kan kuttes eller forandres. Samtidig er det vanskelig å definere enkelte stoffområder som uinteressante. I hele dekningsområdet finnes det saker som kan utvikles til noe spennende. Det er hvordan man løser sakene som er avgjørende for leseren. Og det er en ganske motiverende utfordring.
Ole Bjørner Loe Welde, ansvarlig redaktør/administrerende direktør i Romsdals Budstikke